Club VinoGastro - en gruppe i Den Norske Klubben Costa Blanca
For å vise sin takknemmelighet og kjærlighet til Bernadino ville hun gi han en gave. Fattig som hun var hadde hun ikke råd til mye og måtte derfor være ekstra kreativ. I vertshuset fantes sprit og mange naturlige ingredienser i vertshusets egen bakgård. Hun la ned aprikoskjerner og andre ingresienser i brandy, og ga den til kunstneren.
Bernardino Luini, likte drikken og kalte den “Saronno” og med han ble den kjent over hele Italia. Oppskriften ble sendt fra hånd til hånd og generasjon til generasjon, i nesten tre århundrer.
Amarettoen er en likør, med smak av aprikoskjerner som er trukket i ren alkohol, karamellisert sukker og essens fra sytten aromatiske planter og frukter, særlig vanilje, men også smak av fersken og kirsebær. Dens alkoholinnhold er vanligvis rundt 25 prosent, og skal i alle fall ikke overstige 30%. Amaretto de Saronno, og dens like, er viden kjent som et afrodisiakum.
Pussig er det at denne drikken, som på en måte markedsføres som en "mandellikør" ikke inneholder spor av mandel.
Utviklingen av denne ”kjærlighetens likør” går helt tilbake til det sekstende århundre, og er nok prototypen på Renessansens mange kjærlighetsdrikker.
Det hele startet i 1525 sier historien. En kirke i Saronno, en liten by rett nord for Milano i Italia, ga Leonardo da Vinci´s student Bernadino Luini i oppdrag å male en fresco av ”Madonna dei Miracoli”. Denne tidsepoken var en av de mest romantiske og kreative perioder i Italias historie. Freskoen kan beskues i kirken den dag i dag.
Bernadino Luini trengte selvfølgelig en kvinnelig modell. Inspirasjonen fant han hos en ung enke (hva ellers), som også var vertshusholder. (Som i de fleste romantiske relasjoner ble hun så klart hans elskerinne).
